Evangeliet får lokale røtter

Saken ble først gjengitt i Utsyn 9/26.

Sentral-Asia balanserer mellom gamle bånd til Russland, økende kinesisk handel og investeringer, og tettere forbindelser til både den muslimske verden og Vesten. 

Faktaboks

Regionen har rundt 84 millioner innbyggere, rundt 78 millioner av dem i folkegrupper som regnes som unådde. 

Det betyr ikke at de aldri har hørt om Jesus, men at den kristne tilstedeværelsen er så liten at folkegruppen fortsatt regnes som avhengig av impulser utenfra. 

Fra Silkeveien til Sovjet 
Kristendommen kom til Sentral-Asia via Persia, båret av Kirken i Øst langs Silkeveien, og fra 400- og 500-tallet finnes det tydelige spor etter kristne samfunn flere steder i regionen.  

Da islam begynte å spre seg fra 700-tallet, var kristendommen allerede etablert i regionen, samtidig som eldre trosforestillinger sto sterkt. Islam fikk etter hvert en sterk posisjon i by- og oasesamfunnene. Forestillinger om ånder, forfedre og naturkrefter levde videre på steppene og i fjellområdene og ble blandet med muslimsk tro og praksis. 

De religiøse forskjellene hang også sammen med hvordan folk levde. Kasakhere, kirgisere og turkmenere hadde sterke nomadiske husdyrtradisjoner, mens usbekere og tadsjikere var i større grad knyttet til byer, jordbruk og oaser. Etter hvert ble islam dominerende blant alle de fem majoritetsfolkene, og religion, familie og folketilhørighet ble tett vevd sammen. 

På 1800-tallet tok Det russiske imperiet kontroll over stadig større deler av regionen. Med soldater, embetsmenn og nybyggere fulgte også den russisk-ortodokse kirken. 

Under Sovjetunionen vokste befolkningen. Mye av den synlige kristendommen ble knyttet til russere og andre europeiske og asiatiske minoriteter, mens majoritetsfolkene fortsatt ble forbundet med islam. Forestillingen om kristendom som noe vestlig og russisk fikk dermed feste. 

Etter Sovjetunionens fall ble den russisk-ortodokse kirken flere steder regnet som «tradisjonell», mens protestantiske grupper lettere ble sett som fremmede. En russisk kristen vakte derfor mindre oppsikt enn en kristen fra majoritetsfolket. 

Religionens tilbakekomst 
Da Sovjetunionen falt i 1991, fikk religion større rom. Moskeer ble gjenåpnet og bygget med sterk støtte fra muslimske land. Religiøs litteratur ble tilgjengelig, og unge reiste utenlands for å studere islam.  

Kirgisistan viser hvor stor forandringen var. Fra 39 moskeer i 1991, vokste antallet til mer enn 3500 i 2024. 

 Samtidig kom kristne misjonærer fra blant annet Sør-Korea, USA og Europa, og nye protestantiske menigheter ble etablert.  Men den religiøse åpningen ble møtt med strengere kontroll. 

Frykten for militant islamisme er en viktig forklaring. Flere av landene har negativ erfaring med islamistbevegelser. Dette har bidratt til lover som regulerer forkynnelse, religiøse samlinger, litteratur og undervisning. Muslimske grupper utenfor myndighetenes kontroll møter ofte de strengeste reaksjonene, men også kristne og andre minoriteter rammes. 

Misjon i praksis
Misjon i Sentral-Asia er business as usual. Utsyn har møtt utsendinger som arbeider med helse, barn og familier, næringsliv og ungdom – arbeid som møter konkrete behov i samfunnet, og som samtidig bygger relasjoner over tid. 

I et førskolearbeid har man vokst til fulle grupper og ventelister. Rundt 95 prosent av foreldrene er muslimer, men de velger tilbudet fordi personalet legger vekt på omsorg, på at barna skal få uttrykke seg, og på at de aldri skal møtes med fysisk avstraffelse. Arbeidet har gitt muligheter til å invitere muslimske familier til lokale menigheter, og tre familier har komt til tro. 

Andre steder driver kristne helsearbeidere behandling, hjelper dem som ikke har råd til å betale og lærer opp medisinstudenter. Flere ganger i året reiser de ut med mobile klinikker. Troen er ikke et alternativ til fagligheten, understreker en av legene Utsyn har snakket med. God medisin, omsorg og respektfull behandling er i seg selv en del av vitnesbyrdet. 

Unge kristne gründere bygger bedrifter som skaper arbeidsplasser og gjør det mulig for unge å bli værende i hjemlandet, og lar troen prege hvordan ansatte og kunder blir behandlet. Én ansatt forteller at nettopp det har fått folk til å spørre hvorfor de arbeider annerledes. 

For unge kan inngangen være enda enklere. En av ungdommene Utsyn har møtt, kom til en kirke fordi venner inviterte ham med for å spille volleyball – troen kom senere. Idrett, vennskap og felles interesser kan bli steder der spørsmålene får vokse fram. I dag er han lovsangsleder i den lokale kirken.  

Gjennom langsiktig nærvær bygges ofte den tilliten som må være på plass før troen kan deles. Fellesnevneren er ikke stedet, men tiden: relasjoner som får lov til å vokse. 

Troen må bli lokal
Men gode arenaer er ikke nok, troen må få et utrykk som mennesker kjenner seg hjemme i. 

For den som kommer til tro, melder det seg spørsmål som en utenlandsk misjonær ikke uten videre kan svare på: Hvordan forholder man seg til familiens muslimske tradisjoner? Hva gjør man i bryllup og begravelser? Hvem kan man gifte seg med? Hvordan oppdrar man barna? Og hva betyr det å følge Jesus uten å legge bort sin egen kultur? 

Derfor går langvarig disippelgjøring igjen i mange av samtalene. Mennesker følges opp over tid, før de selv begynner å følge opp andre. Det handler ikke bare om enkeltpersoners trosreise, men å kultivere fellesskap som kan stå på egne bein. 

Her ligger også en av de viktigste endringene siden 1990-tallet. Da ble mye av den nye protestantiske virksomheten startet av mennesker utenfra. Nå leder mennesker fra Sentral-Asia selv fellesskap, trener nye ledere og følger opp andre på tvers av landegrensene, både fysisk og digitalt. 

For en usbeker, kirgiser, turkmener, tadsjiker eller kasakh er det ikke lenger gitt at den første kristne man møter, har russisk eller koreansk bakgrunn. Stadig flere møter kristen tro gjennom mennesker fra deres egne folkegrupper. 

BØNNEEMNER

• Be om at Guds kjærlighet får forme og styrke de troende i sør og være drivkraften i å dele Jesu kjærlighet videre - også i et miljø med få kristne og tydelig forfølgelse.

• Be om at familieprogrammet blir et konkret redskap for foreldre og lærere til å vise kjærlighet og omsorg for barna. Be om at programmet åpner dører inn i lokalsamfunnet og bygger broer av tillit.

• Be om at teamet får gå i de gjerninger Gud allerede har forberedt, med visdom til å skjelne hva vi skal prioritere og hvilke mennesker vi skal satse på i ulike faser.

• Be om enhet, kreativitet, mot og trøst når vi møter utfordringer, og om Guds beskyttelse, glede, fred og daglig fornyelse.

• Be om at Gud, høstens Herre, sender flere arbeidere til området - mennesker med brennende hjerter, ydmykhet og utholdenhet.

Norsk Luthersk Misjonssamband er en fri og selvstendig misjonsorganisasjon på luthersk grunn som jobber under visjonen Verden for Kristus. Misjonssambandet har et stort arbeid i Norge og internasjonalt, med prosjekter og utsendinger i Afrika,
Sør-Amerika og Asia.

Norsk Luthersk Misjonssamband
Sinsenveien 25
0572 OSLO
hovedkontoret@nlm.no
(+47) 22 00 72 00

nlm.no